Naturlige prostaglandiner har mange uønskede bivirkninger, og dets anvendelse har derfor vært begrenset. For godt over 30 år siden lyktes det å syntetisere de kjemiske 2. generasjons prostaglandinene, med færre bivirkninger enn de naturlige. De syntetiske 2. generasjons prostaglandinene er racemiske, hvilket betyr at de inneholder både en høyre- og en venstredreid isomer i forholdet 1:1, dvs to optisk aktive isomerer: d-kloprostenol og l-kloprostenol. Kral et al., 1988, viste imidlertid at den luteolytiske effekten hovedsaklig induseres av den høyredreide isomeren (d). Dette resultatet var vesentlig for reseptorteorien. Videre viste det seg at den isolerte l-kloprostenol hadde en mer luteotrop effekt.
Reseptorerne i corpus luteum og myometriet er kun påvirkelige av den høyredreide isomeren d-kloprostenol. D-kloprostenol vistes å ha effekt på progesteronnivået, hvorpå l-kloprostenol ikke hadde noen effekt. Den forventede dosen av den rene d-kloprostenolen var halvparten av den racemiske blandingen, men det viste seg imidlertid at den rene d-kloprostenolen er 3-4 ganger mer potent end den racemiske blandingen. Dette skyldes at den ikke-virksomme venstredreide isomeren l-kloprostenol i den racemiske blandingen virker som kompetitiv antagonist på reseptorene. Forenklet kan man si, at bruker man den racemiske blandingen vil noen reseptorer bli ”opptatt” av den ikke- virksomme venstredreide (l) del av molekylet, og andre receptorer vil bli opptatt og aktivert av den virksomme højredreide (d) isomeren.
Derfor må doseringen av den racemiske blandingen være så høy, slik at man sikrer at nok reseptorer blir opptatt av den aktive formen for at stoffet skal virke. Dette bevirker imidlertid, at man uønsket får aktivert reseptorer med lavere affinitet i den glatte muskulaturen andre steder i kroppen, hvilket gir bivirkninger som svetteutbrudd, mild kolikk og diarè.
Resultatet vil derfor bli, at fjerner man den ikke-virksomme venstredreide delen av molekylet (l), vil det kun være den virksomme isomeren (d) tilstede. Uten (l) formens kompetitive antagonistiske effekt vil dosen kunne reduseres til under halvparten av den racemiske, og dermed er det langt mindre overskudd av molekyler som uønsket kan påvirke reseptorer andre steder og utløse bivirkninger.
Konklusjon: d-kloprostenol er 3.3 ganger sterkere enn den racemiske dl-cloprostenol, hvilket betyr at dosen er mindre enn en tredjedel av den racemiske dl-kloprostenol.
Bivirkninger hos hest: Man forventet først at bivirkningene hos hest ville følge den racemiske blandingens bivirkninger (svetteutbrudd, mild kolikk, diarè), men i en studie hvor laveste effektive dose på 22,5 mikrogram/dyr ble brukt ble disse bivirkningene ikke observert (B. Knutti, 1997). Ved denne doseringen ble andre kjente påvirkninger av puls, respirasjonsfrekvens og temperatur likeledes redusert signifikant i forhold til den racemiske dl-kloprostenolformuleringen (f.eks. Estrumat). Denne observasjonen henger sammen med den beskrevne reseptorteorien.